DA MUTTER’N BLE FORELSKA...

Greit nok at Muttern fikk seg en ny kjæreste. Problemet var bare at kjæresten var ei dame...


Jeg freaka ut, selvfølgelig. Fikk bakoversveis i hundreogørti kilometer i timen da Muttern fortalte det.
Jeg mener, du tenker ikke på mora din sånn. Vurderer det ikke som en mulighet en gang. For hun er jo Muttern – og det kunne hun jo ikke ha blitt hvis hun var en av dem.
Ja jøss, jeg mista totalt grepet da Muttern fortalte at den nye kjæresten hennes var ei dame.


Men så skjedde det noe rart. Jeg har ikke peiling på hvorfor, men etter at jeg hadde gått rundt og vært helt fjern og forbanna i ei uke, så tok Muttern dama si med seg hjem – og plutselig var det bare helt greit!
Jeg mener, jeg hadde bestemt meg for å hate trynet på dem begge to. Hadde bestemt meg for å flytte til Fattern hvis dama kom i nærheten av leiligheten vår. Men når hun plutselig sto der i stua vår og så på meg med snille øyne og sa Hei! (mens Muttern sto på sidelinja og trippa som en nervøs unge på vei inn til tannlegen) – så var det greit.
Kanskje var det fordi Muttern hadde vært så glad i det siste. Jeg hadde aldri sett henne sånn før. Ikke de siste fem åra, og i alle fall ikke da hun var gift med Fattern. Hun hadde vært så hyper-glad de siste måndene, og nå var hun så til de grader på kanten av stupet av nervøsitet (for at jeg skulle slå meg vrang), at jeg kunne ikke annet enn å oppføre meg som folk.
– Hei, sa jeg til dama til Muttern, og slengt med et smil på kjøpet.
Så spiste vi middag – biff med Bernaise – og rødvin til alle. Muttern ga meg vin for aller første gang, og det så ikke ut som hun tenkte over det en gang.
Under middagen stoppet jeg litt opp og bare satt der. Hørte dem fnise som to fjortiser på bakerste benk på kinoen – og oppdaget at jeg fniste jeg også.

Den middagen var i april, og i august flytta dama til Muttern inn. Hun het Marie og var lærer på den samme skolen som Muttern. (Jeg gikk på en annen skole).
Jeg hadde bestandig innbilt meg at sånne par oppførte seg på en bestemt måte. At en liksom var feminin og den andre maskulin. Som et vanlig par – med kjønnsrollemønster og greier. («Det er din jobb å støvsuge!»)
Men Muttern og Marie var ikke sånn. De var bare to helt vanlig damer – ei på 36 år (Muttern) og ei på 33 (Marie). Jeg var 16, og syntes at jeg hadde blitt temmelig voksen siden den middagen i april.


Problemene kom i september. Da hadde det nye skoleåret vart i et par uker, og alle hadde selvfølgelig fått med seg hva som hadde skjedd hjemme hos meg.
Det var ikke til å unngå – venninner kom på besøk og lurte på om Marie var tanta mi. Da sa jeg nei, hun er kjæresten til mora mi. Og dermed ble det temmelig tynt i rekken av folk som ville besøke meg etterhvert.
Det vil si, ingen ville besøke meg – men det var ganske mange (som jeg nesten ikke kjente) som plutselig fikk lyst til å ringe på sånn helt uten videre for å ta en titt på dama til Muttern.
Jeg hadde hatt to bestevenninner. De forsvant kjapt ut til venstre. De kom på besøk, så på Muttern, så på dama til Muttern, og så glante de leeenge på meg, og jeg kunne se hvordan tannhjulene gikk rundt oppe i hodet deres mens de tenkte:
Er hun også blitt sånn? Er det smittsomt?!? Kommer hun til å prøve seg på oss? HJELP!!!
Jeg så øynene deres bule ut på slutten av tankerekken – og så fikk de det plutselig travelt med å komme seg hjem og spise middagen (som de for tyve minutter siden sa at de nettopp hadde spist).
– Fint at vi ikke tok fra dere matlysten, sa jeg.


Da september var slutt og oktober kom snikende, var det helt stille på rommet mitt. Ingen venninner, ingen nysgjerrige «vi-stakk-bare-tilfeldigvis-innom folk», ingenting.
Muttern og Marie sørget mer over stillheten enn det jeg gjorde. Det stakk litt, langt inne i meg, det er sant. Men jeg var ganske sikker på en ting:
Det er bedre å ha ingen venner, enn å ha teite venner.
Nå i ettertid skjønner jeg at det var litt feil å tenke sånn. Jeg hadde aldri null venner. Jeg hadde hele tiden Muttern og Marie.
Vi dro på turer i fjellet, gikk på kino sammen, tok oss råd til et restaurant-besøk hver 14. dag, pratet sammen om absolutt alt mulig. Til og med om gutter!
Jeg har aldri møtt et kjærestepar som jeg har likt så godt som Muttern og Marie. (Og da har jeg i høyeste grad tatt med Fattern og den nye kona hans i beregningen!) Muttern og Marie skjøv meg aldri bort med å prate om bare interne forhold-ting.
De var åpne, ærlige og på en rar måte: Veldige unge.


Så forelska jeg meg. Han het Kristoffer, var to år eldre enn meg og gikk på gymnaset på den andre siden av byen. Vi møttes tilfeldigvis utenfor et gatekjøkken en ettermiddag og begynte å prate sammen. Så møttes vi igjen to dager etterpå på det samme stedet. Og på nytt dagen etter der igjen.
Han ba meg med på kino. Vi kyssa i bilen hans utenfor blokka mi da han kjørte meg hjem.
Jeg husker ikke et eneste sekund av filmen eller kjørteturen, men jeg husker hver minste tiendel av det kysset. Det var stort. Det var deilig. Jeg var IN LOVE!
– Har du fortalt ham om Marie og meg? spurte Muttern dagen etter ved middagsbordet.
Jeg så på henne. Det tok en stund før jeg skjønte hva hun mente.
– Neeei, sa jeg sakte.
Jeg hadde faktisk ikke tenkt på det. Foreldre hadde aldri vært et samtaleemne mellom Kristoffer og meg. Hittil hadde vi hatt mer enn nok med oss selv.
Muttern og Marie vekslet blikk. Kjappe, nervøse blikk som de trodde at jeg ikke så.
– Åh kom igjen, sa jeg.
– Han er ikke sånn...
Det ble hengende i lufta. De sa ingenting. Jeg prøvde å finne på noe – noe som kunne få dem til å smile, samtidig som det kunne få meg til å slutte og tenke. Men jeg klarte det ikke. Så jeg bare gjentok for meg selv:
– Kristoffer... er ikke sånn...
Først etter at jeg hadde sagt det, skjønte jeg hvor lav og usikker stemmen min var blitt.


Vi skulle på kino igjen to dager etterpå. Kristoffer skulle hente meg utenfor blokka klokka åtte. Kvart på åtte ringte det på døren til leiligheten vår. Marie lukket opp. Det var Kristoffer.
– Hei. Jeg skulle hente Cecilie. Men... jeg er litt tidlig ute, tror jeg.
Jeg var på rommet mitt, men hørte den mørke stemmen hans godt. Jeg løp ut i gangen.
– Kristoffer! Hei! Du er tidlig ute.
– Ja. Hei. Håper det ikke gjør noe?
Han vred seg litt på dørstokken.
– Men kom inn da! Kom igjen!
Jeg tok hånden hans og leide ham inn. Han smilte forlegent. Marie sto rett ved siden av oss. Plutselig slo det meg: Jeg må fortelle ham hvem Marie er. Dama til Muttern. Vi kan jo ikke bare stå sånn...
– Dette... Jeg slo litt tafatt ut med hånda i retningen av Marie.
– Dette er Marie. Hun er...
– Jeg er Cecilies tante, avbrøt Marie, og håndhilste smilende på Kristoffer.
– Goddag. Jeg er Kristoffer, sa Kristoffer.
Nei! Hun skulle ikke ha gjort det! Skulle ikke ha løyet! Følelsene raste gjennom meg. Jeg var lettet, men samtidig sint. Sint fordi Marie ikke hadde noe hun trengte å skjule. Sint fordi alle idiotene i verden hadde vunnet i det øyeblikket Marie sa «Jeg er Cecilies tante».
Og jeg var sint fordi jeg selv ikke var modig nok til å si sannheten rett ut der og da. Istedet slengte jeg på meg jakka og dro med meg Kristoffer ut. Han fikk ikke tid til å hilse på Muttern en gang. Hun var på kjøkkenet.


Nede i bilen lente Kristoffer seg mot meg, smilte og kysset meg lett på leppene.
– Har du savnet meg? ertet han.
– Savnet deg? Hvem er du? Har vi sett hverandre før?
Vi lo sammen.
– Jeg møtte noen venner av deg i går, sa han lett, idet han startet bilen og svingte ut på veien.
– Å? Jeg snappet etter pusten.
– Ja. Det var noen som hadde sett deg sammen med meg på kinoen – også tok de kontakt med meg.
– Jaaa?
Nå pustet jeg ikke i det hele tatt. Mørket ute gjorde at jeg kunne se speilbildet mitt i sideruta. Jeg var blek.
– Ærlig talt, fortsatte Kristoffer med myk stemme, – så håper jeg at de ikke var gode venner av deg. For jeg syntes de virket som noen drittsekker. Det var en gutt og ei jente. De var veldig opptatt av at jeg måtte få vite at moren din og Marie er kjærester.


Kristoffer stoppet litt mens han så seg til høyre og venstre i et kryss. Verden sto helt stille. Bilen skjøt gradvis fart igjen og Kristoffer fortsatte:
– Jeg fortalte dem faktisk at jeg syntes de var noen drittsekker også, så jeg beklager hvis jeg har ødelagt noe for deg. Hvis de var gode venner av deg, mener jeg.
– Jeg tror ikke... begynte jeg, men måtte stoppe for å trekke pusten. Det pep i halsen.
– Jeg tror ikke det kan ha vært noen gode venner av meg.
– Fint. Fint. Han tok hånda bort fra gearspaken og klemte fingrene mine lett.
– Du skjønner, jeg blir så irritert på sånne folk. De skal bestandig stikke nesa si oppi andre folk sine saker.
Nå var vi fremme ved kinoen, og Kristoffer lette etter en parkeringsplass. Han fant en, rygget kjapt inn og stoppet motoren. Han tittet på klokka.
– Vi har god tid, sa han med et smil.
– Skal vi ta en kopp kaffe eller noe først?
– Men... Jeg måtte stoppe for å puste igjen.
– Ja? Han så spørrende på meg.
– Men hva synes du da? Hva mener du?
– Om hva da? sa han forvirra.


Deilige, søte, snille Kristoffer skjønte faktisk ikke hva jeg mente.
– Om Muttern vel. At Muttern og Marie er sammen.
– Veeel... Kristoffer trakk på det. Så gliste han.
– Hvis Marie virkelig er tanta di så er det vel er litt problematisk at de er sammen...
– Hun er ikke tanta mi! Har aldri vært det heller! Jeg sa det så fort at han begynte å gapskratte.
– No tante, no problem, støtte han frem mellom latterhikstene. Så ble han alvorlig og tok hånda mi igjen.
– Ærlig talt. At moren din er glad i ei dame spiller ingen rolle. Det er ikke henne jeg er interessert i.


Vi gikk ikke på kino den kvelden Vi ble sittende på en liten restaurant. Jeg med en cola, Kristoffer med minst seks kopper kaffe. Vi snakket og fortalte og fniste og lo.
Ikke en eneste gang iløpet av kvelden nevnte vi Muttern og Marie igjen. Ikke fordi det var noe farlig å prate om det. Men fordi vi hadde mer enn nok med oss selv.

SLUTT